Vinh Phung i Bane NOR påpeker i en kronikk 5. mai i Stat & Styring at standardiserte miljøkrav i anskaffelser kan gi til dels utilsiktede utslag i ulike markeder, uten nødvendigvis å gi noen miljøgevinst. Det er en følge av innføringen av kravet om minst 30 prosent miljøvekting i Forskrift om offentlige anskaffelser i 2024. 

Første juli i år flyttes dette kravet, med enkelte justeringer, inn i loven om offentlige anskaffelser og blir dermed enda viktigere.

Phung problematiserer dette: «Der andre land i større grad legger vekt på skjønnsmessige vurderinger tilpasset anskaffelsens art, gjelder de samme kravene her uavhengig av kontekst.»

Mange muligheter

Det stemmer ikke. Både dagens formulering i forskriften og, i enda større grad den nye formuleringen i loven, inkluderer en bred palett av alternativer og unntak. Hele bestemmelsen kan litt forenklet oppsummeres med «vekt klima og miljø minst 30 prosent, eller begrunn».

Det grepet har «snudd bordet» for å ivareta klima og miljø: Før innføringen av bestemmelsen var det en bred oppfordring i Anskaffelseslovens formålsbestemmelse om å ta hensyn til blant annet klima og miljø. 

En gjennomgang gjennomført av Riksrevisjonen i 2021 viste at i anskaffelseskategoriene der det vil ha særlig stor effekt å ta klima- og miljøhensyn (som kjøretøy eller mat og drikke), var det ingen eller lave ambisjoner for klima og miljø i de fleste konkurransene. 

Etter forskriftsendringen i 2024 har dette endret seg markant. Nå er hovedregelen at oppdragsgivere stiller «grønne» krav og kriterier i anskaffelser. Og – mer interessant – DFØs foreløpige analyser tyder på at innkjøpere i stadig større grad stiller krav og kriterier med større effekt. 

Samtidig peker Phung på den åpenbare risikoen for at krav og kriterier får liten miljøeffekt og/eller blir uforholdsmessig fordyrende. Det er ikke hensikten med reglene. Den nye lovbestemmelsen understreker at målet er å redusere det samlede klimaavtrykket og miljøbelastningen av enhver anskaffelse. Om man i konkurransegrunnlaget gir en objektiv, saklig og etterprøvbar begrunnelse, åpner regelverket i flere situasjoner for å erstatte kriterier med krav eller å frafalle begge deler. 

Fra 1. juli blir det dessuten mulig å kombinere krav og kriterier, og da vekte miljø lavere enn 30 prosent, dersom dette gir bedre samlet klima- og miljøeffekt. Kravet om at det må være klart at effekten er «bedre» enn 30 prosent vekting, fjernes også. Dette gir større fleksibilitet til å finne gode og praktiske miljøløsninger.

Tvinger fram noe som uansett er smart

Men oppdragsgiverne må altså gjøre sine anskaffelser mer gjennomtenkt enn før. Det holder ikke lenger å «gjøre som forrige gang». Det setter et ekstra utropstegn ved det oppdragsgivere alltid har visst de burde gjøre, men så altfor ofte ikke har klart å prioritere: Å kjenne markedet før de spikrer konkurransegrunnlagene. 

Å gjøre det, åpner for store gevinster. For eksempel sparer stadig flere kommuner både klima og budsjett når de oppdager mulighetene for å kjøpe brukte møbler eller PC-er.

God forståelse av markedet er også avgjørende for å lande gode evalueringsmodeller. Å vekte miljø 30 prosent er virkningsløst om kriteriet er formulert slik at alle får samme skår. Om miljøkriteriet og evalueringsmodellen derimot er utformet slik at det gir større spredning i skår enn spredningen i pris og andre kriterier, kan miljøkriteriet få større betydning for utfallet enn dets vekt skulle tilsi. 

Ja, feil kan skje

Ja, anskaffelsesregelverket gir oppdragsgiverne et svært stort innkjøpsfaglig skjønn – også til å gjøre ukloke valg. Kort sagt er vi enige med Phung om at miljøbestemmelsen tvinger fram et behov for større oppmerksomhet om offentlige innkjøp. Et offentlig ordskifte er første steg. Slik kan vi sammen bidra til lovens formål om bærekraftig og effektiv ressursbruk.